Hei og hopp.

Så er snart Mai over også og jeg har akkurat 3 uker og 6 dager til jeg står på norsk jord. Det føles egentlig ganske vemodig å vite at jeg snart må forberede meg på å dra hjem når jeg endelig har blit absolutt helt komfortabel med å være her. Jeg har fått et helt nytt liv i noe som virker som en helt ny verden. Se for dere hvordan det for Narnia-ungene å måtte dra fra Narnia når de endelig har vendt seg til å være Konger og Dronninger der. Det tar lang tid å virkelig etablere både hjerne, kropp, samt mentalitet i en helt ny kultur. Vennskapene jeg har dannet meg her blir sterkere og sterkere for hver eneste dag som går, og jeg blir faktisk kjent med enda flere folk jeg ikke visste hvem var en gang sånn nå på tampen av året. Så som sagt; vemodig. 
 
Ellers så har jeg feiret nasjonaldagen i utlandet for første gang. Det var egentlig ikke en spesell opplevelse i det hele tatt, faktisk var det den mest ordninære dagen jeg har vært med på på lenge. Aldri før har 17. mai ikke vært noe annet enn en dato. Gjorde meg egentlig ingenting - har bare utsatt pølse- og is-spisinga til neste år.

Hurra for Norge! Verdens beste land. 

Ellers har det vært en ganske så dramatisk helg hvor jeg ikke helt vet hva som var hovedeventen. Har jo skrytt betraktelig av at det har vært sydentemperaturer her(noe jeg forresten har skjønt at noen høyt oppe i systemet nå straffer meg for da det er sommer og sol i Norge, mens jeg sitter i senga mi under to pledd og hører på regnet falle langs husveggen), og som en konsekvens av det gikk jo folk i betraktelige lettere klær. Så da vi fikk advarsel både mandag og tirsdag, fikk de som fortsatt dukket opp i samme type tøy onsdag beskjed om at de kanskje ble utvist og utestengt fra prom. Torsdag kom den endelige beskjeden om at sånn ca 70 stykker ikke fikk være med, hvor av 22 stykker var i den den gruppa jeg var med i, hvor igjen min første date var. Så hehe, torsdag, to dager før prom måtte vi resterende 8 stykker(6 jenter og 2 gutter) avlyse party-limo-bussen som skulle ta gruppa vår til Downtown Tacoma. Men det var Fredag som virkelig var dramatisk. Har ikke lyst å gå så veldig mye inn på det, men det ble nesten skoleskyting i lunsjen. Jeg satt sånn ca 10 meter unna og turte ikke gjøre annet enn å sitte stille. Heldigvis hadde skolen fått et tips om at det muligens kunne komme til å skje så det var ekstra mye sikkerhetsvakter og politi den dagen som ganske fort fikk situasjonen i sikkerhet. Hele greia resulterte i at vi ble sendt hjem etter 5th period. Lørdag endte vi likevel med å dra på prom - selv om jeg ikke forstår hvorfor i det hele tatt da Downtown Tacoma er et av de farligste stedene i hele Washington sent på kvelden i helgene. Verdt å nevne er vel at jeg skaffet meg en andre date da - vi var på en måte litt i samme situasjon da våre originale dater begge to var utestengt, men hadde en fin kveld med Damon. Alt i alt var det en fin kveld og jeg var meget fornøyd med nattens morsomheter helt til jeg våknet opp dagen derpå til verdens tristeste nyheter. En bil med et par fra skolen min kjørte seg i hjel på vei hjem fra Prom. Personlig kjente jeg de ikke, men jeg visste godt hvem de var. May they rest in peace. Så ja, en vemodig helg! 

Venter fortsatt på bilder fra fotografen som tok bilder av alle sammen i storegruppa(som endte opp med å være 15 stykker btw), men her er et lite bilde av Scarlet, Stefanie, Allie, og meg etter vi hadde gjort oss klare sammen. Ikke verdens beste bilde av meg, men det eneste jeg hadde på mobilen... Og ja, jeg veit - jeg brukte homecoming kjolen min fordi jeg brukte prombudsjettet mitt mens jeg var i California. Shame on me. Hanna, du burde forresten være stolt - skoene jeg har på meg har verdens høyeste hæler og tok de nesten ikke av meg en gang. 

Nå er klokka 3.55 PM og jeg har en rekke lekser å ta igjen på, en episode av Gossip Girl å se, pluss poengløs internett-tid hvor ingenting av det jeg gjør er nyttig. 


 

Nå har jeg fått min nest siste progressreport ever! Dro i land 3 A's, en B, en C, og en F - håper du er stolt mams. F'en er selvfølgelig i photography. Tingen er den at jeg glemte laderen til kameraet mitt hos den gamle vertsfamilien, så nå får jeg ikke ladet kameraet slik at jeg kan ta bilder. Ikke får jeg lov til å låne kamera av skolen heller fordi læreren sier at de bare er til utlån til de som virkelig trenger dem. Mr. Parr er en gretten type, og ikke akkurat av den mest karismatiske typen for å si det sånn. Har konstatert med at de sikkert ikke krever ting som pedagogikk og sånt for å bli lærer i USA. Dere kan tro folk hadde det artig da det under teacher appreciation week ble lest opp en lapp fra en anonym elev som takket for hvor forståelsesfull, pedagogisk, morsom, glad, flink, og lærerik Mr. Parr er som en lærer. Dette har på mange måter resultert i en slags ny sarkastisk humor som florerer rundt på skolen blant både elever og lærere. Dere må forstå at Mr. Parr er den mest upopulære læreren på hele skolen - det er f.eks. kun 7 stykker i klassen min, noe som er betraktelig lite med tanke på antall elever som faktisk går på Bethel. De fleste elevene på skolen, inkludert undertegnede, er livredd han rett og slett.

Men! Jeg lar ikke han ødelegge humøret mitt. Jeg er så glad for tiden! Er seriøst overbevist om at jeg må slå meg ned på et varmt sted, for disse merkelige sydentemperaturene som finner sted disse dager gjør meg virkelig lykkelig. Utrolig hva litt sol kan gjøre, dere! Ellers så går det fortsatt meget bra i min nye vertsfamilie. Var litt smånervøs for at det skulle gå utover vennskapet til meg og Alex, men om ikke annet har vi bare kommet nærmere hverandre. Gruer meg skikkelig til å ikke kunne ha muligheten til å bare henge med henne hver eneste dag. Rart å tenke på at året snart er over, skjønner ikke hvor tiden har tatt sted. Prøver å bare ta dag for dag istedenfor å gruglede meg til avreise, men må innrømme at det er noe jeg tenker på hver eneste dag...

Forresten, hvis jeg ikke har nevnt det før, så er Bethel verdens mest absurde og rareste skole. Kan ikke en gang forklare hvor mye som irriterer meg. De sliter f.eks. med økonomien, men nekter elever adgang til fundraisere fordi de brøt dresscoden en gang? Er nesten 100 personer som ikke får dra på Prom, og enda en 50 stykker som er på kanskje-lista. Jeg er selvfølgelig immun, siden jeg er en foregner som gjør som hun vil, men hjelper ikke så mye når alle vennene mine og daten min kanskje ikke får dra.

Anyways, nå er klokka halv 11 hos meg, men halv sju eller halv åtte hos dere. Tidsforskjeller, dere. God(natt) morgen! 

Vår i Washington er som sommer i Norge. For tiden er det mellom 25 og 30 grader og jeg tilbringer mesteparten av fritiden min liggenes på gressplenen med radioen i bakgrunnen. I og med at vi er så vandt med regn og overskyet vær her i Seattleområdet blir det både gledestårer og seiersdanser hver gang sola bestemmer seg for å dukke opp. Folk kler seg i klarere farger, sommerkjoler, shorts, og t-skjorter! Vi smiler og ler, og dagene er generelt mye bedre. Jeg storkoser meg, og skulle så kjært ønske at jeg kunne bli her ut sommeren. 

Dette bilde er tatt i Universial Studios! Jeg var nemlig i California for noen uker siden. Dere vet, følte for å ta meg en tur - so I did. For en god beslutning det var å besøke the Golden state a dere!  Ikke bare møtte jeg, enda en gang, fantastiske mennesker fra hele verden, men jeg fikk også se veldig mange fine sider av California. Den første halvdelen av uka tilbragte vi i Los Angeles hvor vi var innom Universial Studios, Disneyland og California Adventures, Hollywood, samt Beverly Hills! Universial, Disneyland, og California Adventures imponerte! Trodde egentlig jeg var litt ferdig med amusmentparks og sånt, men de to dagene fikk heldigivs bevist meg feil. Man blir aldri for gammel for karuseller og eventyrparker. Hvem vil være med til Tusenfryd og Hunderfossen i sommer? 

I bildet ovenfor kan dere se spanjoler, italienere, tyskere, finner, kazakstanere(?), russere, polakker, og nordmenn. Hvis dere ikke ser meg så er jeg i sirkelen pilene peker mot. Den andre nordmannen er i den andre sirkelen, mens de som er X'a ut trenger dere ikke å ta hensyn til. Now, guess the other nationalities!

 
Meg og a Sue da! Matcha gjorde vi også. Forbilde til tusen!

Ganske ironisk at jeg begynte å se på 90210 ETTER at jeg kom tilbake fra Beverly Hills. Var liksom ikke så big deal før etterpå. Oh well. Så Ashton Kutcher da, hehe!

Uansett etter all moroa i LA var jeg nesten litt småfurten da vi begynte å kjøre mot San Francisco. Jeg mener, hvordan kunne de klare å toppe LA? Ikke visste jeg at San Francisco er tidenes KULESTE by. Jeg bryr meg ikke noe om New York eller Seattle. San Francisco er stedet jeg må flytte til og bo permanent. For en nydelig, unik, og fantastisk by! Fikk krysset av at jeg har gått over Golden Gate Bridge av "ting jeg må gjøre før jeg dør"-lista mi, lærte om Alcatraz(google it, utrolig interessant) og besøkte faktisk selve fengselet, kjørte sånn kabelbil, vandret rundt på Pieren, plus masse annet! Uheldigvis for meg er San Francisco tidenes dyreste by og bo i, så tror jeg må bli et par millioner rikere skal jeg få tak i en passelig leilighet. 






Uansett, alt måtte jo ta en slutt og jeg dro til slutt hjem til Washington. Der ventet en veldig awkward uke før jeg byttet familie og flyttet inn hos Alex. Min nye vertsfamilie består nå av Jody(vertsmor), Alex(vsøster, 18), Savanna og Sierra(vsøstre, 13), og Urban(vbror, 7) - også har vi to katter: Kitten og Kit-Kat, haha. Er vel egentlig ikke noe mer å si enn at jeg har det veldig bra nå, og at jeg helt ærlig IKKE vil hjem. Gråter av tanken på at det snart bare er en måned igjen av eventyret. Får skikkelig noia når jeg tenker på hva slags avstand det faktisk er snakk om. Har faktisk begynt å tenke slik at "oi, dette kan være en av de siste gangene jeg ser denne personen i hele mitt liv". 

Oh well, nå er klokka snart halv ti så tenker jeg skal forberede meg på å legge meg. I det jeg sovner våkner vel flesteparten av dere i Norge. Rart å tenke på. Så - God morgen! Måtte dere ha en fantastisk dag, alle mann! 

I dag er det 4/20 og Senior Ditch Day. Personlig vet jeg ikke helt om jeg skal dra på  the fair, på kino, på karaoke, faktisk feire 4/20 på ekte amerikansk vis,  eller rett og slett være eksemplarisk å dra på skolen. Hater at jeg våkner 05:45 hver enete morgen selv om jeg ikke har på vekkerklokke. Nå må jeg snart bestemme meg. Fakk ass, aldri vært så splittet i hele mitt liv. Hardeste beslutningen ever. Over og ut.

Feiret bursdagen til Nicole her om dagen! Mexican food med mange fine mennesker. Koste meg masse. Til min søster Nora som er bekymret over norsken min: Jeg er fullstendig klar over det. Planen er å lese så mange bøker som over hodet mulig i løpet av sommeren. Mengdetrening er nok svaret. Nå er det en uke til jeg stikker til California, blir nok sikkert kjempebra. Før den tid må jeg prøve å få gjort så mye skolearbeid som mulig. Holder på å stryke i to fag, så fant ut at det var på tide å skjerpe seg litt. For å kompansere det litt så kan jeg opplyse om at jeg den beste i den ene engelskklassen min! Læreren er utrolig samfunnsengasjert, og baserer hele semesteret på moralske og etiske verdensproblemer - MIDT i blinken for meg. Lærer så utrolig mye av henne - hun er garantert favorittlæreren min både i Norge og USA. Ellers begynner det å bli relativt fint vær her i Spanaway, så jeg har begynt å gå hjem fra skolen noen ganger bare for å nyte været. Sommeren og hjemreise er like rundt hjørnet.

Hola amigos.

Nå har det gått så lang tid siden sist jeg blogget at jeg ikke husker alt jeg har gjort en gang. Jeg ser også at blogg.no har fått et nytt design, noe som kompliserer ting betraktelig, men dog. Jeg har i alle fall hatt det bra. Gått opp for meg at snart så sitter jeg hjemme i Norge igjen, faktisk så er det bare 70 dager. Sitter igjen med en slags følelse av rastløshet. Blir litt sånn: "Å nei, jeg skal snart dra hjem, jeg må utnytte tiden mer - oppleve flere ting!!", samtidig som jeg føler at tiden ikke kan gå fort nok - "nå er jeg klar for å dra hjem."

Jeg har vært i Seattle da!

Pike place!

Morgan, Alex og Stefanie - flotte jenter!

Meg og the Space needle! Touristmuch yes.


Sharking is the new planking!


Uansett, jeg har feiret påske. Påske i USA er egentlig veldig koselig, og hvis man ser bort i fra mangelen påsnøen, fjell, hyttet og alle krimseriene er den faktisk ikke så forskjellig fra den norske. Den første helga tok jeg med meg Malia og Joseph Michael på Easteregg hunt i parken i nabolaget. Det er egentlig veldig koselig å bo i et suburbian neighborhood, føles ut som jeg er med i Frustrerte Fruer. Selv om været ikke var helt med oss gikk både barn og voksne(meg - you know, I'm 18) fornøyde hjem med hendene fulle av godteri, kaffe, og kaker. Vellykket!


Lisa + glee! Se på alt godteriet de samlet sammen. Malia lever for godteri, jeg lever for Glee, og Joseph lever for å leke. Søteste barna!

Etter å ha kost meg igjennom sesong 1 av Glee fant jeg ut at det var på tide å sosialisere seg litt. For å være ærlig hadde jeg hensiktsmessig latt være å lade telefonen min bare fordi jeg ikke orket å omgås med mennesker, men etter to-tre dager ble jeg rastløs etter sosialisering. Fant ut at det var tabu å slå av mobilen. Gikk glipp av 3 gratis kinobilletter, 2 fester, og en roadtrip. Menmen, lærte leksa mi og fikk heldigvis med meg jentekvelden(som faktisk endte opp med å bli en jentekveld).

Morgan og meg, og meg og Racquel - to av de beste vennene jeg har her nede. Kommer til å savne de så sykt.


Selve påskeaften overrasket meg egentlig ganske positivt. Dere skønner, helt til nå har absolutt alle store familieeventer eller høytider endt med en form for krangel. Dette er noe som har preget humøret mitt i stor grad. Jeg er vandt til at koselige familiestunder hvor alle nyter hverandre nærvær, hvor man setter pris på hverandre, og legger alle små dilemmaer til side. Opp til nå har jeg faktisk trodd at det var sånn i samtlige familier, at alle høytider var en idyllisk tid hos absolutt alle. Har gått opp for meg at jeg må ha hatt et sykt romatisk og optimistisk syn på det som er realistisk - høytidene her er ikke som i Norge: Thanksgiving så stormet grandma ut av huset fordi hun og vertsøster på 14 havnet i en diskusjon, i juletider så hadde absolutt alle(inkludert meg) et hysterisk anfall som et resultat av stress, og nesten alle bursdager har vært en liten skuffelse for bursdagsbarnet... Så forventingene var ikke akkurat store når påsken sto for tur. Men påsken kom og tok meg med storm. Alle sammen var glade! Tror det nesten ikke var en eneste krangel. Folk var ærlige, jeg fikk faktisk mesteparten av tingene vertsøster har tatt fra meg tilbake, folk koste seg sammen, folk hadde det moro. Påskeaften var kjempefin - det var strålende sol, easter egg hunt i hele huset, basketball match ute, og masse fin familietid. Vertsmor sørget for at alle sammen hadde det bra - hun er så fantastisk! Hun beviste for meg at selv om jeg ikke hadde tilgang til kvikklunsj, appelsin, solobrus, snø, ski, hytte, norske venner eller familie, så ble ikke påsken i år en dum påske.

Generøs påskehare i år, amerikansk sådan.


JO, også har jeg offisielt blitt american da. Don't judge me.




Dessuten er det verdt å nevne at jeg har sett Alan Garner, dere vet - Hangoverfyren IRL. Om ikke så var det hvertfall dobbeltgjengeren. Jeg sier dere, å ta city bussen er egentlig en eneste stor blessing - man oppnår så meget i livet.



Over og ut til neste gang.

Hvilken organisasjon reiste du med? Var det vanskelig å bli akseptert i programmet? Anbefaler du det?
Jeg reiser med Explorius og ASSE. Sendte inn en søknad og dro på intervju sommeren 2010 og vips så var jeg med i programmet. Explorius sa på den tiden at de bare aksepterte rundt 100 stykker, men jeg vet med sikkerhet at det er langt over det dobbelte som reiser med dem i år, så tror ikke det skal være så vanskelig. Personlig har jeg nesten bare opplevd positive ting med Explorius og ASSE. Kontaktsystemet og oppfølgingen i Norge er supert, og områderepresentaten min her i USA er fantastisk. Skal likevel sies at det er andre som ikke har vært like heldige. 

Hva hadde du i engelsk gjennom ungdomsskolen og 1. videregående? Hva var snittet?
Jeg vekslet mellom 5 og 6 gjennom hele ungdomsskolen, men tror jeg endte opp med en sekser på vitnemålet. Gikk ned til en femmer på vgs da. I 10. klasse ble snittet mitt 5,4, mens i 1. klasse var det 5 hvis man kun så på avgangsfagene mine.  

Hva var det som fikk deg til å velge USA?
Vel når jeg var yngre så brukte mamma alltid å fortelle historier fra ungdomsstiden hennes. Husker jeg drømte meg spesielt bort da hun fortalte om året sitt i Chicago. Siden da lekte jeg med tanken, og i 10. klasse bestemte meg for å dra på ordentlig, i mamma's fotspor! Angrer ikke i det hele tatt, beste beslutninga jeg har tatt i hele mitt liv.

Måtte du vente lenge før du fikk vertsfamilie? Hvordan var det å møte dem for første gang? 
Det som ikke så mange vet er at jeg fikk vertsfamilie i April. Skulle faktisk til Montana! Men av diverse grunner takket jeg nei til den familien, noe jeg er sykt glad for at jeg gjorde. Fikk nemlig en ny familie i midten av August. Å møte dem for første gang var egentlig ikke så utrolig rart som forventet. De tok meg med på en restaurant jeg ikke helt husker navnet på, men merket fort at alle sammen var relativt lette å bli kjent med. Null kleinhet!

Me and my lil'sis Malia!

Hvordan trives du der nå? Føler vertshuset ditt som et hjem? Er du komforabel og kan hente deg mat når som helst og sitte i stua sammen med for eksempel vertsfaren din og lese et blad uten å snakke sammen, bare være sammen?
Nå har ikke jeg en vertsfar, men trives helt sykt bra. Gikk veldig fort til vi kom til det punktet hvor alle var helt komfortable med hverandre. Kan slappe av hvor som helst, og begrepet "pinlig stillhet" finnes egentlig ikke i det hele tatt. Vertsmor har vært helt sykt flink til å få med til å føle meg som en av familien. Det eneste er vel at 14, 9 og 2 år er noen relativt kritiske aldre, spesielt i mitt tilfelle; førstnevnte. Å være fjorten er vel ingen dans på roser, men kan ikke huske at det skulle være så dramatisk. 

Kunne du tenkt deg å bo der premanent i framtiden? 
USA er et utrolig mangfoldig og interessant land! Vet ikke om jeg kunne bodd her permanent, men kan definitivt tenke meg å dra tilbake for å studere! University of Hawaii høres ikke feil ut f.eks.  

Hvis du hadde fått velge hvilken delstat du skulle til før du dro til USA, hvilken hadde du valgt?
Liker meg veldig godt på vestkysten, så tror kanskje jeg hadde valgt Nevada, Arizona eller California. Hadde jo selvfølgelig ønsket meg til en av storbyene da. Hvis ikke så hadde det ikke vært feil å bodd et år i NYC i øst, eller varme Florida i sør. Finnes så mye forskjellig... Nei, vent - hadde jo selvfølgelig valgt Hawaii! 

Hang looooooose til neste del, folkes! Hvordan klarte jeg meg?

Akkurat nå er  det lørdag og klokken 11.18 PM, i dag har jeg catcha up på alt av serier jeg følger med på, og nå sitter jeg å ser på "Menn Som Hater Kvinner" på netflix. Jeg elsker sløve tv-helger, samtidig som det irriterer med at jeg er så lite produktiv. Dagene glir mellom fingrene på meg, og jeg har faktisk mindre enn 12 uker igjen av oppholdet mitt her. Når begynte tiden å gå så fort? Det er skremmende hvordan du i et øyeblikk er 11 år og drømmer deg bort i tanken om å kunne reise vekk fra alt som gjør vondt fordi du nettopp har lært om muligheten om å dra på utveksling, mens i det neste så er du 18, voksen jente, og på andre siden av jordkloden og faktisk lever ut drømmen du en gang hadde. Jeg husker forberedelsestiden, hvor uvitende, naiv, optimistisk, og forventningsfull jeg var. Dette året var motivasjonen min. Dette var grunnen til alt som var viktig for meg på den tiden. Drømmen om et utvekslingsår i USA var inspirasjonen, det var det som holdt meg oppegående. 

Jeg husker jeg syntes det var et styr med alt papirarbeidet, alle beslutninger som måtte tas, og all ventinga. Det var så unødvendig. Jeg ville bare skrive under et sted og bli plassert på flekken. Helst ville jeg til Oregon, Nevada, eller Arizona. Var selvfølgelig bare fordi de lå rundt California, men tror jeg hadde hatt det bra i de statene, spesielt om jeg kom til Phoenix, Las Vegas eller Portland. Havnet jo i Washington da, så ble jo plassert i området. Who would have known. Jeg sjekket mulighetene for å dra til Hawaii, da hadde jeg vært heldig da. I morgen er det faktisk en måned siden jeg kom hjem fra reisemålet i drømmene mine. Jeg har oppnådd ting! Lykkelig, lykkelig, lykkelig !

Jeg fortsatte å skrive om forventingene mine, tankene jeg hadde om hvordan hjemlengselen ville bli, om hva jeg kom til å savne mest, hvordan jeg kom til å takle ting - jeg er overrasket over hvor godt jeg kjente megselv. Jeg oppdaterte om hvordan jeg fyllte ut skjemaer og skrev søknader på søknader som en helt, vant jo faktisk 5000 kroner i stipend - seriøst så dedikert og målbevisst jeg var. Jeg ville jo virkelig på utveksling, jeg! 
Så fikk jeg familie, og jeg måtte plutselig forberede meg på å dra - på ekte. Jeg pakket alle sakene mine og prøvde å si hade til så mange som mulig. Husker jeg nærmest bodde hos bestevenninna mi uka før jeg skulle dra. Husker den siste kvelden utrolig godt. Husker hvordan jeg og mamma satt å spiste is hos det som nærmest er min familie nr 2, husker den siste gangen jeg klemte bestevenninna mi - vi taklet det så fint. Husker hvordan tårene trillet da jeg sa hade til verdens beste samboer og nabo. Husker hvordan jeg fikk en siste klem av stefaren min, hvor surrealistisk det var. Husker hvordan jeg sa natta til en lillesøster som gråt seg selv til søvne, husker hvor fælt det var for meg å dra fra henne. Husker bilturen til Gardermoen sammen med mamma, en siste biltur sammen! Husker hvordan morfar ikke klarte å gi meg en ordentlig klem fordi han ikke ville gråte foran meg. Husker hvordan jeg så morfar holde om mamma da jeg var på vei inn mot kontrollen. Husker hvordan jeg forsvant vekk fra den norske hverdagen og inn i livet som utvekslingsstudent. Husker jeg følte spenningen ta overhånd. Husker jeg skrev om tankene mine før hele eventyret skulle starte, og jeg husker når det faktisk startet. 

Jeg har opplevd så utrolig mye gjennom disse snart 7 månedene. Jeg har vokst sånn som person. Jeg har skaffet meg venner jeg skulle trodd jeg hadde kjent hele livet, fra hele verden! Gjennom å lære en ny kultur har jeg lært at jeg er patriotisk mot min egen. Jeg har lært å sette pris på nye ting, samtidig som jeg aldri før har vært stoltere av der jeg kommer fra, hjemstedet mitt - mitt lille land, og mi lille bygd. Jeg har blitt så gira på livet, så gira på å oppleve ting, enda mer gira på å reise, og vanvittig gira på å verne om det jeg har. Jeg har blitt bevisst på hvor heldig jeg har vært, på hvor heldig jeg er. Å dra på utveksling er den beste avgjørelsen jeg noen gang har tatt! Noen ganger har helt sykt gode påfunn, altså. 

http://freeshfruit.blogg.no/1332566800_sprsmlsrunde.html#comment

Jeg kan svare på alt!

I dag har jeg vært med på min første School Spirit dag. Poenget med sånne dress up days har jeg egentlig aldri forsått, men det var moro å være en del av det for en gangs skyld. Temaet i dag var Sun Drop-day. For dere som ikke skjønner en dritt, så er den altså inspirert av brusen Sun Drop. Sun Drop har nemlig de morsomste reklamene her i USA, bare se selv:

Ca halvparten av skolen kledde seg ut, noe som var bedre enn dagen før da det var grandparentday(kledde meg ikke ut). 

John, meg, og Racquel. Idioter som ikke kledde seg ut. 




James, meg, og Drake ! 

James, meg, Drake, Krista, Trevor, og Jeff!

James og moi!

again !

Demetrius, meg, og Sophal!

Meg og Alex !


I morgen er det Opposite day. Har ikke helt funnet ut om jeg skal gå som gutt, alt på vranga, ta på alt baklengs, eller gå med ytterjakka innerst og undertøyet utenpå. Sistnevnet kan vel kanskje bli litt risky, men det er det som frister mest siden jeg har supermann-undertøy - woooo!